Hva gjør dette orkesteret annerledes?

Da jeg startet med mine første fiolinelever høsten 2008 hadde jeg egentlig bare en grunnleggende ide: at jeg skulle få elevene til å ha det så gøy som mulig og at de skulle bli så flinke som mulig. Samtidig stod det klart for meg at et hvert barn som ønsker å bruke tid på å lære et instrument er en gave. Nå etter mange år i arbeid og etter å ha fått erfare at nesten alle barn som får møte et instrument på en god måte ønsker å spille tenker jeg at et hvert potensielt spillende barn som ikke får muligheten til å spille er et tap. Om disse barna i fremtiden blir utøvere, pedagoger, kulturarbeidere eller interesserte konsertgjengere så er de alle avgjørende for et fremtidig mangfold i norsk kulturliv.

Lite visste jeg i 2008 om hvor langt akkurat disse tankene skulle føre både elevene og meg selv. 

Med en grunntanke om at alle barn har unike muligheter i seg har det i liten grad vært relevant for meg med evaluering av elevene. Jeg har aldri silt elever eller hatt noen form for prøvespill. Dette har gitt elevene mulighet til å utvikle seg i sin egen rytme og på egne premisser.  Denne tilnærmingen har gitt meg mulighet til å følge veldig mange barn over tid noe som har resultert i en rekke oppsiktvekkende oppdagelser. Utafra de erfaringene og observasjonene jeg har gjort mener jegå kunne si at hvis du plukker 100 barn tilfeldig fra gaten vil 70 av dem kunne bli musikere på heltid. En forutsetning er den dype forståelse og interesse for hvert barns egenart og individualitet.

For virkelig å kunne etterfølge disse tankene har mine eldre elevers bidrag med undervisning til de yngre vært avgjørende. Det at vi har klart å skape en felles forståelse blant de eldste elevene om viktigheten av at de yngre utvikler segmuliggjør en unik tilpasset opplæring for hver enkelt elev. Samtidig som at de eldste utvikler trygghet, empati og menneskelig modenhet.

For meg er det nærliggende å sammenligne å lære musikk med å lære språk. Alle kan lære et språk hvis de lever i og med språket. Det samme gjelder med musikk. Du må være i det så mye som mulig og spille sammen med andre mange dager i uken.

Det har derfor vært viktig for meg å utvikle en pedagogisk og metodisk modell der samspill står sentralt. Instrumentalopplæring bør tilpasses den tiden vi lever i, med metodeverk og pedagogiske ideer som er forenelig med dagens barn. Jeg ønsker at samspill og orkesterspill skal være motoren i instrumentalopplæringen. Gjennom samspill vil barna og ungdommene få dyptgripende, musikalske opplevelser som gir nødvendig motivasjon og musikalsk vilje. Dette krever at pedagogene legger til rett for en inkluderende, motiverende og engasjerende undervisning der barn og ungdoms unike energi fremelskes som en fantastisk ressurs.

Thorn Magnus Reymert